Sverre I, King of Norway

Is your surname Unasson [Sigurdsson]?

Research the Unasson [Sigurdsson] family

Share your family tree and photos with the people you know and love

  • Build your family tree online
  • Share photos and videos
  • Smart Matching™ technology
  • Free!

Sverre Unasson [Sigurdsson]

Norse, Old: Sverrir Unasson [Sigurðarson]
Also Known As: "Sverre Sigurdsson av Norge"
Birthdate:
Birthplace: Føroyar (Færøerne)
Death: March 09, 1202 (45-54)
Bergen, Bergen, Hordaland, Norway (Sickness followed by bloodletting)
Place of Burial: Bergen, Bergen, Hordaland, Norway
Immediate Family:

Son of Unas Kambar and Gunhild NN
Husband of N.N. Frille Mor til Sigurd Lavard; Frille Astrid Hróadóttir and Margareta Eriksdotter av Norge
Father of Sigurd Sverresson; Håkon III, king of Norway; Cecilie Sverresdottir; Erling Sverresson; Prinsesse Ingeborg Sverresdatter, av Norge and 1 other
Brother of nn ektefelle på øen Unasdatter; Hide Unasson and Astrid Unasdatter Øen

Occupation: Konge av Norge 1177-1202, Noregskonungur, King of Norway from 1177 to 1202, Konge 1177-1202, King of Norway
Managed by: Remi Trygve Pedersen
Last Updated:

About Sverre I, King of Norway

http://www.friesian.com/germania.htm#norse

Sverre Sigurdsson (1151 – 1202) var norsk konge i perioden 1177 – 1202. Ifølge sagaen var han født i Norge og vokste opp på Kirkjubøur på Færøyene.

Moren Gunnhild var gift med Unas kammaker, som ble regnet for Sverres far. Fem år gammel skal Sverre ha blitt sendt til Unas' bror Roe, som var biskop på Færøyene, og her ble han etter hvert presteutdannet. Færøysk tradisjon hevder at han også var født på Færøyene.

Sverres saga er det viktigste kildeskrift for norsk historie i tiden 1177 – 1202. I følge sagaen skal Sverre i voksen alder ha fått høre av sin mor Gunnhild at han var sønn av kong Sigurd Munn. Dette ga han status som «kongssønn», og legitimerte hans krav på kongemakt. Sverres' egen historiefremstilling og kongegjerning vitner sterkt om troen på et guddommelig kall. Ved hjelp av intelligens, militær dyktighet og en god porsjon hell, ble han enekongen i Norge og stamfar til et nytt kongedynasti som styrte landet fram til unionen med Sverige i 1319.

Kong Sverre var leder for birkebeinerne, og omtales som den mest begavede konge som noensinne har regjert i Norge. Som konge gjennom 25 år satte han betydelige spor etter seg.

Kong Sverre la grunnlaget for en ny kongeætt, Sverreætten, som regjerte fram til unionen med Danmark. Med hans sønnesønn Håkon Håkonsson regner vi den territorielle rikssamlingen for avsluttet.

Kong Sverre var...

Kongen som med sine birkebeinere klarte å skaffe seg riksomfattende herredømme over landet Kongen viss ætts våpenskjold er utgangspunkt for Norges riksvåpen, løve i gull på rød bunn Kongen som moderniserte statsmakten og opprettet lagmannsordningen Kongen som sørget for at mynt kom i økt bruk Kongen som bygde landets første steinborg / slott, var en enestående hærfører, trolig innførte kavaleriet (ryttervesenet) til landet og tok i bruk nye våpen Sagaen sier også at kong Sverre alltid hadde sitt hjem i Trøndelag. ”… Trønderne er meg de kjæreste av alt folk i landet” (sitat fra Sverres kongesaga). Her på slottsfjellet vest for byen, levde han sitt liv, med sin familie og sine menn, og fra borgen forsvarte han sin posisjon. Borgen ble bygget vinteren 1182 -1183. Baglerne ødela borgen to ganger, begge ganger ble den gjenoppbygd, siste gang av kong Sverres barnebarn Håkon Håkonsson.

https://sverresborg.no/kong-sverre https://sverresborg.no/kongsverre

Hør Kong Sverres tale på Digitalt museum Her

Biography

Sverre Sigurdsson (Old Norse: Sverrir Sigurðarson, c. 1145/1151 – 9 March 1202) was king of Norway from 1184 to 1202. He married Margareta Eriksdotter, the daughter of the Swedish king Eric the Saint, by whom he had the daughter Kristina Sverresdotter.

Many consider him one of the most important rulers in Norwegian history. He assumed power as the leader of the rebel group, the Birkebeiners, during their struggle against King Magnus Erlingsson. After Magnus fell at the Battle of Fimreite in 1184, Sverre ruled as sole king of Norway. Differences with the Church, however, led to his excommunication in 1194. Another civil war began against the church-supported Baglers, which lasted beyond Sverre's death in 1202.

http://finnholbek.dk/getperson.php?personID=I14652&tree=2

Sources and Resources

http://visitfaroeislands.com/about-the-faroe-islands/history-govern...

Notes

^ Krag 2005:113-116

^ Krag 2005:117

^ The saga gives 2160 as the total number of dead for both side. The various numbers given in the saga are generally plausible, though some over estimation is likely.

^ Krag 2005:151

^ Diplomatarium Norvegicum vol. VI, page 4

^ Diplomatarium Norvegicum vol. II, page 2

^ Jonsson 1995:153

^ Bagge 2005:164

^ Diplomatarium Norvegicum vol. VI page 10

^ Diplomatarium Norvegicum vol. XVII page 1221

References

Karl Jonsson and others [1967] (1995). Sverresoga, translation to Norwegian by Halvdan Koht, 6th Edition, Oslo: Det Norske Samlaget. ISBN 82-521-4474-8.

body found in Norwegian well supports accuracy of Sverris Saga - See more at: http://www.ancient-origins.net/news-history-archaeology/800-year-ol...

Om Sverre I, Konge av Norge (Norsk)

Sverre Sigurdsson som han kalte seg selv i voksen alder (Kong Sverre) (født 1149-53 (?), død 9. mars 1202) var konge av Norge 1177–1202.

Begravet Kristkirken, Bergen. Kilde Hist. tidssk. kongelige begravelser i Norge: " Ifølge Flatobogen begraven i Bergens Kristkirke (kathedralen). Steinveggen indenfor korets søndre dør blev aabnet ) (titor frå horinum enn innar frå sudrdyrum var opnadr steinveggrin) og kongens lig indlagt deri; siden lukkedes veggen igjen, og blev dertil fæstet en tavle af 6rts, hvorpaa var skrevet nogle vers med forgylte bogstaver; paa veggen blev og ophængt et stykke fløjl (pelt) og derhos tfans merke, skjold, sverd og staalhue.

  • Far: Ingen sikre kilder! Norske middelalderhistorikere er mest sikre på at hans far var Unas Kambar mens Sverre selv påstod i voksen alder at det var Sigurd II Munn, Konge av Norge som var faren hans. Les professor i middelalderhistorie Claus Krag sin bok "Sverre: Norges største middelalderkonge, som er trolig den som i moderne tid tar for seg problemet med hans potensielle fedre best.
  • Mor: Gunnhild Asgautdatter fra Sylte
  • Ektefelle: Margareta Eriksdatter
  • Barn:
    • Kristina Sverresdatter
    • Sigurd Lavard (frillemor)
    • Håkon Sverreson (frillemor)

Sverre Sigurdsson (Kong Sverre) (født ca. 1151 (?), død 9. mars 1202) var konge av Norge i perioden 1177–1202.

Biografi Sverre vokste opp på Kirkjubøur på Færøyene. Han må ha vært spesielt evnerik, for Roe, biskopen på Færøyene, satte ham i prestelære. Ifølge sagaen skal Sverre ha fått høre av sin mor at han var sønn av kong Sigurd Munn, men denne påstanden blir fullstendig avvist av dagens historikere. Som 'kongesønn' fikk Sverre imidlertid legitimitet til mer storstilt prosjekt enn en karriere innen kirken. Han tok kontakt med den ledende opprørsflokken i landet, Birkebeinerne, som stod uten høvding etter at Øystein Møyla hadde falt i slaget på Re. De tok Sverre til høvding, og han viste seg raskt som en taktisk dyktig hærfører.

I løpet av kort tid greide han å få seg selv hyllet som konge på Øyratinget, men det tok flere år før kongemakten endelig var sikret. I de første åra var Sverre og birkebeinerne konstant i bevegelse. Flokken ble regna som uromakere av allmuen, og det var få som trodde de hadde noe håp om seier.

Motstanderen var kong Magnus Erlingsson, og hans far, Erling Skakke. Magnus var dattersønn til Sigurd Jorsalfare, og ble støttet av kirken, som ønsket kontrollert arvefølge som bygde på ektefødsler. Da Magnus døde i slaget ved Fimreite, stod bispene Nikolas og Eirik fram som Sverres argeste motstandere. De reiser sin egen krigerflokk, baglerne, og greier å få paven til å lyse kong Sverre i bann i 1194.

Striden med baglerne varte til Sverre uventet døde på sotteseng i Bjørgvin i 1202.

En minnestein på stedet der Sverre først tok kongenavn finnes i Munkedal kommune i Varig innvirkning på norsk historie

Det kan hevdes at det militære talentet hans bidro til å få slutt på borgerkrigene. Han bygde opp Birkebeinerne fra en sammenraska krigerflokk til en effektiv elitestyrke som klarte å sikre makta for Sverres dynasti. Det kan med like stor rett hevdes at dette forlenget borgerkrigene med en mannsalder.

Sverre blir helst huska for å ha talt Roma midt i mot (1194). Konflikten med pavekirken er imidlertid rent personlig og fører ikke til noen varig konflikt mellom kirke og kongemakt. Sverre var ingen reformator.

Størst virkning hadde kanskje utslettinga av Erling Skakkes lendmannsparti. Etter nedkjempinga av de gamle stormannsættene hadde Norge ingen livskraftig adel. På den ene side åpnet dette landet for senere dominans av dansk og svensk adel. Samtidig bidro det kanskje til å skape den relativt egalitære norske kulturen.

Kong Sverre omtales i andre verset av «Ja vi elsker». Sverre Sigurdsson (Kong Sverre) (født 1151 (?), død 9. mars 1202) var konge av Norge i perioden 1177–1202.

Ifølge flere kalveskinnsbrev skal Sverre Sigurdson hevdet at han var sønn av Sigurd Munn og ikke Unas. Hva som er rett får en aldri vite. Men i vikingtiden var det vanlig å stjele konene til sine fiender eller hun kan ha vært i lag med Sigurd Munn før en hun giftet seg med Unas og det har fått følger. Så der er ikke helt usannsynlig at han hadde rett, Men det blir satt opp som at han er sønn av Unas og ikke begge to da det fører til scriptfeil i treet.

Noter== http://slektsforskning.com/login/person/anetre/tekst/Gunhild%20Asga...

Gunhild Asgautsdatter "Kongsmor" Gunhild Asgautdatter var datter av Asgaut Gudmundson Sylte og en ukjent mor. Hun giftet seg med Færøyingen Unås Kammaker. De fikk barna:

1. Kong Sverre I av Norge. Født omkring 1151. Død 09.03.1202 i Bergen. 2. Astrid Unåsdatter

Kong Sverres mor, Gunhild, var norsk og av god bondeætt på Vestlandet. I «Norges Historie» av Ebbe Hertzberg og Alexander Bugge antas hun å være fra Sylte i Norddalen ved utløpet av Valdalselven. Hennes bror het Nikolas Sultan (fra Sultar?, rimeligvis Sylte).

Gunhild var Sigurd Munns frille. Hun ble senere gift med en mann fra Færøyene som het Unås Kammaker. Hun dro etter hans død på pilgrimsferd, og da hun kom hjem fortalte hun Sverre, etter pavens befaling, at Sigurd Munn var hans far. 1)

1). Mogens Bugge: Våre forfedre, nr. 803. Bent og Vidar Billing Hansen: Rosensverdslektens forfedre, side 52. Kilder: Henning Sollied: Kildekritiske undersøkelser vedrørende nogen middelalderslekter, NST Bind VIII (1942), side 263. Cappelen's Norges Historie, Bind 2, Bind 3 side 18f, 34-35, 83, 98-99, 139. Ole Georg Moseng, Erik Opsahl, Gunnar I. Pettersen og Erling Sandmo: Norsk historie I - 750-1537, Tano Aschehoug 1999, side 114-121. C.M. Munthe: Norske slegtsmerker, NST Bind I (1928), side 349. Mogens Bugge: Våre forfedre, nr. 787. Bent og Vidar Billing Hansen: Rosensverdslektens forfedre, side 52.

Kilder

^ Krag 2005:113-116

^ Krag 2005:117

^ The saga gives 2160 as the total number of dead for both side. The various numbers given in the saga are generally plausible, though some over estimation is likely.

^ Krag 2005:151

^ Diplomatarium Norvegicum vol. VI, page 4

^ Diplomatarium Norvegicum vol. II, page 2

^ Jonsson 1995:153

^ Bagge 2005:164

^ Diplomatarium Norvegicum vol. VI page 10

^ Diplomatarium Norvegicum vol. XVII page 1221

Sverre Sigurdsson – Nordisk familjebok

Diplomatarium Norvegicum

Geoffrey Malcolm Gathorne-Hardy (1956). A royal impostor: King Sverre of Norway. London: Oxford University Press.

-------------------- Sverre var Norges konge fra 1177 til sin død i 1202. Han vokste opp på Færøyene.

Da Sverre kom til Norge fra Færøyene, påsto han at den tidligere kongen av Norge, Sigurd Munn, var hans far.


Sverre Sigurdsson, även Sverre prest (pejorativt), född omkring 1151, död 9 mars 1202, var kung av Norge. Sverre föddes i Norge men växte upp på Färöarna. Han påstod sig vara utomäktenskaplig son till den norske kungen Sigurd Munn, vilket han ska ha fått veta först i vuxen ålder av sin mor. Han reste till Norge under det uppror mot kung Magnus Erlingsson som Birkebeinarna startat 1174 och började arbeta för att överta tronen. Sverre sökte stöd i Sverige hos Birger Brosa, som dock uppges ha misstänkt att han var en bedragare och avvisade honom. Birger, som tidigare aktivt stött upprorsledaren Eystein Meyla. accepterade dock senare Sverre som den nye birkebeinarledaren. Redan 1177 utsågs Sverre till Norges kung av sina anhängare, även om han i praktiken endast blev kung över Tröndelag. Efter ett antal mindre strider vann Sverres styrkor mycket överraskande en stor seger över kung Magnus Erlingssons betydligt större här på Kalvskinnet vid Nidaros 1179. Norges verklige härskare vid denna tid, jarlen Erling Skakke som var kung Magnus far, stupade i slaget och Magnus själv flydde. Inbördeskriget fortsatte i flera år med osäker utgång tills kung Magnus stupade i slaget vid Fimreite 1184. Först från och med 1184 var Sverres ställning någorlunda stabiliserad och han kunde då ingå äktenskap med sveakungens dotter, vilket blev en formell bekräftelse på att grannriket i öster accepterat färingen som Norges kung trots hans oklara ursprung. Sverres regeringstid blev i princip en enda lång period av inbördeskrig avbruten av vapenvila endast åren 1189-92 och 1194-96. Det starka motståndet från kyrkans sida resulterade i att Sverre blev bannlyst. Den sedan 1190 landsflyktige ärkebiskopen Eirik anslöt sig 1196 till motståndarpartiet, de s.k. Baglerna och lyckades få påven Innocentius III att utfärda en bulla i vilken grannländernas kungar uppmanades att ingripa och störta Sverre. Dessa gjorde dock i praktiken tvärtom. Sverige fortsatte att aktivt stödja Birkebeinarna och den engelske kungen Johan utan land skickade trupper till Sverres hjälp. I ett avgörande slag vid Strindsjøen lyckades Sverre 1199 än en gång besegra baglerhären och dessutom så grundligt att krigszonen kunde flyttas in i baglernas kärnområde runt Viken. Vid sin död 1202 hade Sverre lyckats uppnå en obestridd position som hela Norges kung och han dog förmodligen i övertygelsen att freden i birkebeinarkungadömet skulle komma att vara något längre än de två år som blev fallet. Sverres liv är i sina huvuddrag känt genom politiska propagandaskrifter, framför allt de starkt tendentiösa Baglersagorna. Neutrala historiska fakta är mycket svåra att vaska fram. Man vet inte ens om Sverre verkligen var son till Sigurd Munn eller inte. Det har vi endast hans eget ord på. Att kung Sigurds dotter Cecilia erkände Sverre som sin halvbror saknar bevisvärde. Hans uppdykande gav henne en välkommen möjlighet att komma ifrån det äktenskap med Folkvid lagman som hon enligt egen utsago tvingats in i av Erling Skakke. Stödet från Birger Brosa betyder inte heller mycket i sammanhanget. Sverre var inte sveajarlens förstahandsval och den senkomna hjälpen var nog snarare ett utslag av pragmatism. Man valde att ge sitt stöd till Sverre först efter att han visat sig vara en vinnare. Sverres hustru Margareta Eriksdotter var dotter till Erik den helige. De fick en dotter, Kristin (1190-1215), som gifte sig med baglerkungen Filippus Simonsson. Med sina frillor hade han två söner, Håkon Sverresson och Sigurd Lavard.


BIOGRAFI:

Sverre Sigurdsson (født ca. 1151 på Færøyene, død mars 1202 i Bjørgvin var konge av Norge fra 1177 til sin død. Han er den konge i middelalderen som man kommer tettest inn på gjennom kildene, hovedsakelig gjennom Sverres saga. Sverre hevdet selv å være kongssønn, og ble akseptert som dette av sine støttespillere og store deler av befolkningen. Han styrte landet i en hektisk fase av borgerkrigene, og la grunnlaget for en kongsætt, Sverre-ætten som styrte landet inntil den døde ut på mannssiden i 1319.

Sverre hevdet selv at han var sønn av Sigurd Munn og Gunnhild. Dette er det største stridsspørsmålet omkring ham, og det handler rett og slett om hvem han var. Var han en kongssønn som kom hjem og krevde sitt rike, eller var han en bløffmaker som tilranet seg makten? Påstanden kommer klart fram i Grýla. Moren skal ha vært ei vestnorsk kvinne ved navn Gunnhild, som var gift med kammakeren Unas. Han ble regnet som Sverres far, og virket trolig i Bergen. Som femåring ble Sverre sendt til Unas bror Roe, som var biskop på Færøyene. Han skal ha blitt presteviet, men dette passet ikke for ham. Først da han var 24 år gammel kom moren til Færøyene og fortalte at Sigurd Munn var hans far. Årsaken til at hun valgte å gjøre dette var at hun under en reise til Roma hadde blitt pålagt det som bot av sin skriftefar.

Grýla forteller ikke noe om hvordan Gunnhild og Sigurd Munn skal ha møtt hverandre. Enkelte ting kan kontrolleres, og da faller ikke alle fakta på plass. Roe ble ikke biskop på Færøyene før fem år etter at Sverre skal ha kommet dit; dette kan dog unnskyldes med at Sverre var et barn da han kom og hadde sett Roe som biskop det meste av sitt liv. Prestevigselen virker også underlig, da minstealderen var tretti år. Det kan ha blitt gjort et unntak, men noe slikt kunne man tenke seg ble nevnt. En mulighet, som enkelte andre ting i sagaen også peker mot, er at Sverre var født tidligere enn 1151. Da oppstår det problem at Sigurd Munn det året var atten år gammel, og det er grenser for hvor langt man kan skyve Sverres fødsel bakover før farskapet blir umulig. Det er også underlig at sagaen ikke nevner at han må ha fått sønnene Sigurd og Håkon og døtrene Cecilia og Ingebjørg allerede mens han var på Færøyene. Saxo hevder at Sigurd Lavard opprinnelig het Unas, etter Gunnhilds ektemann, men om dette er sant eller kirkelig propaganda vet man ikke.

Ut fra de kilder som finnes er det ikke mulig å avgjøre sikkert om Sverre var Sigurd Munns sønn eller ikke. Blant historikere har synet vært delt, med noen på den ene og noen på den andre siden, og et flertall som lar spørsmålet være åpent. Det er flere muligheter som må vurderes enn ekte kongssønn eller svindler, for Sverres historie kan også være sann i den forstand at moren kan ha løyet om farskapet, og Sverre trodde på det. I så fall var tronkravet basert på løgn, men Sverre handlet i god tro. Middelalderens syn på falsknerier er også et annet enn det vi har i dag. Sverre hevdet å ha en guddommelig rett til tronen, et kall til å styre Norge, og dette ville overstyre eventuelle skrupler mot å lage falske slektsbånd. Det man uansett hvilken mening man har om Sverres opphav må forholde seg til er at kravet ble akseptert av nok mennesker med nok makt til at det ble den rådende sannhet i samtiden, og i lang tid etter da senere konger støttet seg på Sverres linje når de krevde tronen.

Dersom det stemmer at han var Sigurd Munns sønn betyr dette også at han var i slekt med en rekke andre sentrale personer. Uavhengig av om det stemmer eller ikke ble han regnet som slektning av disse. Han var da brorsønn av Brigida Haraldsdotter, halvbror til Håkon Herdebrei, Sigurd Sigurdsson Markusfostre, Eirik Sigurdsson jarl og Cecilia Sigurdsdotter. Av disse nevner kildene spesielt at Cecilia støttet Sverres påstand om å være Sigurd Munns sønn og hennes halvbror.

Sverre hadde før 1176 samkvem med ei ukjent kvinne, trolig av færøysk opphav. Han hadde også muligens et forhold til Astrid Roesdatter. I 1185 giftet han seg med Margrete Eriksdotter, datter av Erik den hellige av Sverige. Han fikk sønnene Sigurd Sverresson Lavard og Håkon III Sverreson, og døtrene Kristin Sverresdotter, Cecilia Sverresdotter og Ingebjørg Sverresdotter. Bare Kristin var datter av Sverres dronning Margrete, mens de andre var født utenfor ekteskap. Hun ble gjennom slektskapet til både Sverre og Erik den hellige en viktig brikke i spillet om allianser og legitimitet for tronkrav.

Sverres liv

Sverres tidlige liv er det allerede nevnt en del om under avsnittet om hans slekt, og det er ikke mye mer som er kjent om dette annet enn sagaens ofte tvilsomme beretninger. Han skal ha forlatt Færøyene i 1176, da Magnus Erlingsson styrte sammen med faren Erling Skakke. Sverre reiste langs kysten fra Nidaros til Konghelle for å samle støtte for sitt krav om medkongedømme, men lyktes ikke. I Sverige møtte han den mektige jarlen Birger Brosa som var gift med Sigurd Munns søster Brigida. Heller ikke her fikk han støtte, for Birger hadde valgt å støtte opprørsflokken birkebeinerne under Øystein Møyla. Det var under dette oppholdet i Sverige han traff Cecilia, som tok ham imot som halvbror men som hadde liten annen støtte å gi ham.

Åpningen for Sverre ble Øystein Møylas fall i slaget ved Re i 1177. Han knyttet seg da til birkebeinerne og ble med Birger Brosas støtte deres leder[1]. Det var ikke mye igjen av flokken da, bare omkring 70 mann. De hyllet Sverre som konge, men selv Sverres saga forteller at dette var noe de gjorde motstrebende. Sverre var altså på dette tidspunkt en konge uten land med omkring 70 motvillige undersåtter.

Det sagaen forteller om de to første årene med birkebeinerne, i Grýla, har et eventyrpreg. Det er guddommelig inngripen og overnaturlig styrke som gjør den lille flokken i stand til å seire over motstandere som har langt flere menn under våpen. Men at de hadde framgang må være riktig. Man kan derfor tenke seg dels at fiendene de møtte ikke var så overlegne, for krigføring på denne tiden var ofte preget av mindre sammenstøt mellom små flokker. Videre er det mulig at birkebeinernes antall vokste nokså raskt, uten at dette nevnes. I borgerkrigstida ble mange trukket til slike flokker, og et par seiere ville lokke nye tilhengere. Det er heller ikke til å komme utenom at Sverre innførte nye strategier i krigføringen, ikke minst gjennom sin skikk med å angripe i løs formasjon der hver mann kunne hevde seg, framfor den tradisjonelle fylkingen der mennene sto i tette skjoldborger. Denne offensive framgangsmåten ser ut til å ha lykkes ved mange anledninger. Krigføringen i denne første tiden bærer preg av det vi i dag vil kalle geriljataktikk. Etterhvert som birkebeinerflokken vokste fikk den gjennom disse små sammenstøtene mye erfaring, og flokken ble etterhvert en godt trent hær. Rekrutteringen kan også ha gått lettere enn for motstanderen fordi Sverre i motsetning til Erling Skakke var mild mot de han beseiret. Under bondeopprøret i Viken i 1200 skal han under kampene i Oslo ha gitt samme mann grid (nåde) tre ganger, og hver gang gikk bonden tilbake til kampen. Først den fjerde gangen han ble tatt til fange var kongens tålmodighet brukt opp og bonden måtte bøte med livet.

Støtten fra Birger Brosa var viktig for Sverre. Den utvidet seg også til å omfatte svenskekongen Knut Erikssons støtte, da Erling Skakke og kong Magnus allierte seg med danskekongen Valdemar. I 1185 ble denne alliansen beseglet gjennom ekteskapet mellom Sverre og kong Knut Erikssons søster Margrete. Sverre holdt seg lenge tett mot Sverige, for der kunne han finne sikre steder å slå leir. Men han siktet seg også raskt inn mot Trøndelag som et sted hvor han kunne vinne folket over til sin side[2]. Erling Skakke var rett nok alliert med erkebiskop Øystein Erlendsson, men blant trønderne var han ikke populær. Sverre vant noen seiere over Magnus Erlingsson, og i 1177 ble han hyllet som konge på Øyrating. Høsten 1178 tok han Nidaros, og dette ble en tid hans viktigste maktbase. Men allerede i 1179 trakk han seg ut. Her skiller krigføringen på Sverres tid seg fra senere tider krigføring; man oppga uten videre byer, og festningskrigføring er nesten ukjent med unntak av beleiringen av Tunsberg i 1201. Det er usikkert om Sverre virkelig rømte fra byen eller om det var en planlagt finte, men utfallet ble at han i juni 1179 kom overraskende på Erling og Magnus' menn. Med en tallmessig noe underlegen styrke seiret han i slaget på Kalvskinnet utenfor Nidaros. Erling Skakke falt sammen med flere lendmenn og hirdmenn, og Magnus måtte rømme. Her klarte Sverre også å få seg en flåte, da Magnus måtte etterlate de fleste av sine skip.

Sverre tok igjen tilhold i Nidaros, og etter slaget på Kalvskinnet regnet stadig flere i Trøndelag ham som den rette konge. I resten av landet var det Magnus som sto sterkest, og birkebeinerne var svake både på Vestlandet, i Opplandene og i Viken. Magnus hadde også muligheter til å hente hjelp fra Danmark, mens Sverre hadde begrensede muligheter for å få forsterkninger. Begge brukte leidangen for å hente inn hærer, og slagene skal nå ha blitt så store at det var flere tusen på hver side. De to ledet sine hærer på svært forskjellig måte. Magnus ledet i spissen av fylkingen, mens Sverre valgte en ny framgangsmåte, der han var mobil på hest og ledet fra bak linjene. Han ble kritisert for dette og kalt feig, og sagaen forteller flere ganger om bitende tilsvar på Sverre på slikt. Det ser ut til at han fant seg i det fordi han så nytten i å kommandere hæren på en slik måte framfor å gå først mot fienden uten noen mulighet for å kontrollere begivenhetene. Han endret også krigføringen til sjøs ved å bygge større skip. Sjøslag hadde normalt blitt utkjempet som landslag med skipene festet til hverandre, men Sverre bygde større skip som ikke så lett kunne bordes. Dette ser ut til å henge sammen med at han la mer vekt på å bygge festninger enn tidligere, selv om festningskrigføring som nevnt ikke ble vanlig før etter hans død.

Under slaget på Ilevollene i 1180 led Magnus igjen nederlag. Erkebiskop Øystein dro til England, mens Magnus flyktet til Danmark. Vinteren 1182–1183 var Sverre borte fra Nidaros, og Magnus kom da tilbake og tok hele hans flåte. Stillingen snudde seg igjen allerede sommeren 1183, da Sverre skiftet taktikk til sjøs og angrep med små skip. Magnus mistet da sin flåte i slaget ved Bergen. De to møttes for siste gang sommeren 1184, i slaget ved Fimreite ved Sogndalsfjorden. Sverre hadde bare fjorten skip mens Magnus hadde tjueseks, men Sverres enorme skip Mariasuden motsto angrepene. Sverre var også her en mobil hærfører, som styrte slaget fra en småbåt. Birkebeinerne gikk systematisk fram og ryddet Magnus skip, inntil Magnus selv falt.

Sverre hadde nå makten i riket, og han kunne også være noenlunde trygg i Bergen. Men særlig i Viken oppsto det flere opprørsflokker. Disse hadde kongsemner med tronkrav som var minst like tvilsomme som Sverres. Den første store flokken var kuvlungene, ledet av Jon Kuvlung. Disse ble overvunnet i slaget ved Bergen i 1188, som var et vendepunkt på Vestlandet. Sverre ble nå sett som en befrier som sikret området mot ufredsmenn fra Viken. Han begynte nå å få regelmessige skattebetalinger fra Vestlandet, og trengte ikke lenger brannskatte bygder slik som før.

Forholdet til kirken var anstrengt etter erkebiskop Øysteins flukt. Han kom tilbake i 1183 og var lenge mest fokusert på byggingen av Nidarosdomen og andre kirkelige affærer. Det virker som om det var en uutalt fredsavtale mellom erkebiskop og konge en tid. I 1189 ble Øystein etterfulgt av Eirik Ivarsson. Konge og erkebiskop utstedte en landefredsforordning sammen dette eller det neste året. Problemet kom da erkebiskop Eirik nektet å krone Sverre uten pavelige godkjenning, mens Sverre samtidig nektet å anerkjenne en avtale inngått mellom erkebiskop Øystein og Erling Skakke om full sølvkurs i bøter til erkebiskopen. Han ville også, i tråd med Frostatingsloven, kutte ned på erkebiskopens følge under visitasreiser. Eirik forholdt seg til de privilegier som var gitt 1153/1154 da erkebispesetet ble oppretta og under Magnus Erlingsson.

Det ble så ille mellom de to at erkebiskop Eirik i 1190 flyktet til erkebiskopen i Lund. Både Eirik og Sverre henvendte seg til paven[3], men det skulle ta fire år før det kom svar på grunn av et paveskifte. I mellomtiden kom en ny utvikling i Norge, der Oslo-bispen Nikolas Arnesson kom på banen. Biskop Nikolas hadde også tidligere vært involvert i kamp mot Sverre; han deltok på Magnus' side i den krigen. Han skal ha trukket i trådene da øyskjeggene gjorde opprør mot Sverre i 1193. De tok Viken, men ble selv overvunnet i slaget i Florvåg i 1194. Sommeren 1195 tvang Sverre biskop Nikolas til å krone seg i Bergen. Men like etter kom svaret fra paven; Celestin III støttet erkebiskop Eirik fullt ut. Sverre ble truet med bannlysning om han ikke respekterte dette. Erkebiskop Eirik reagerte straks med å lyse Sverre i bann, og det samme gjaldt biskopene som hadde deltatt ved kroningen[4]. De ble kalt til erkebiskopen for å gjøre rede for seg.

Sverre nektet å anerkjenne svaret fra paven, og hevdet det var et rykte fra danene. Han hevdet senere å ha fått brev fra paven som løste bannet, men kirkelige dokumenter viser at disse var falske[5]. Hele den delen av landet som støttet Sverre ble satt under interdikt, det vil si en kollektiv bannlysning med forbud mot kirkelige tjenester. I hvor stor grad dette ble overholdt er uvisst, for mange prester støttet Sverre mens biskopene sto mot ham og forlot landet.

I 1196 ble den kirkelige motstanden organisert i opprørsflokken baglerne, ledet av Nikolas Arnesson. De trakk fram Inge Magnusson som kongsemne. Han skal ha vært sønn av Magnus Erlingsson, og selv om han nok ikke trakk så mange til flokken fikk baglerne stor støtte i Viken og på Opplandene. De klarte å ta Nidaros i 1197 og brant under biskop Nikolas' ledelse Bjørgvin i 1198. Sverre satte inn leidangsstyrker, og herjet hardt i Viken. Vinteren 1199–1200 satt Sverre i Oslo, og det brøt da ut bondeopprør. Han ble angrepet i Oslo, og det var harde kamper. Etter at opprøret var slått ned hentet Sverre inn leidangssytker fra Vestlandet, og i løpet av 1201 hadde han jaget baglerne fra Viken. Reidar Sendemann ble beleiret i Tunsberg. Baglerne måtte trekke seg opp til Opplandene, og klarte ikke å komme Reidar til unnsetning, slik at det siste store baglerfestet i Viken måtte overgi seg omkring nyttår det året.

Sverre kontrollerte etter dette hele landet unntatt Opplandene, der han egentlig aldri hadde full kontroll. Som konge la han vekt på å ha fått kongsnavnet etter Guds nåde. Tidligere hadde man tenkt mer på det som «av kirkens nåde», men Sverre kuttet dette mellomleddet og hevdet også at han som konge sto over kirken. Sagaen hevder at Olav den hellige sto på Sverres side, et bånd som ga legitimitet til hans styre. I hans styre av landet skiller han seg, med unntak av forholdet til kirken, ikke så veldig fra Magnus Erlingsson. Enkelte ting ble videre utviklet, men det går klare linjer fra Magnus' bruk av riksmøter, bruk av syslemenn og omdanning av leidangen til ordinær skatt. Kongsmakten ble styrket på bekostning av lokale maktpersoner blant bøndene. De eldre storættene ble også svekket, og kimen ble lagt for et tjenestearistokrati.

Under beleiringen av Tunsberg hadde Sverre blitt syk, og han ble verre på veien tilbake til Bergen. 8. eller 9. mars 1202 døde han i sin borg der. Han ble gravlagt i muren mellom koret og den søndre inngangen til Kristkirken.


Ifølge flere kalveskinnsbrev skal Sverre Sigurdson hevdet at han var sønn av Sigurd Munn og ikke Unas. Hva som er rett får en aldri vite. Men i vikingtiden var det vanlig å stjele konene til sine fiender eller hun kan ha vært i lag med Sigurd Munn før en hun giftet seg med Unas og det har fått følger. Så der er ikke helt usannsynlig at han hadde rett, Men det blir satt opp som at han er sønn av Unas og ikke begge to da det fører til scriptfeil i treet.

Son of Sigurd II Munn, Konge av Norge, eller Unas Kammaker and mor er Gunhild Gudmundsdotter Stadheim. Kong Sverres mor, Gunhild, var norsk og av god bondeætt på Vestlandet. I «Norges Historie» av Ebbe Hertzberg og Alexander Bugge antas hun å være fra Sylte i Norddalen ved utløpet av Valdalselven.

Moren kan være fra: Sylte, Stadheim, Sunnylven, Møre og Romsdal, Norge

'Sverre Sigurdsson (ca. 1150–1202)' Sverre Sigurdsson er en av de mest spennende kongene våre. Han var født i Norge, men vokste opp på Færøyene der han utdannet seg til prest. I 1175 får han vite av sin mor at han er kongssønn. Hun hevder at Sigurd Munn er Sverres far. Det er ingenting som tyder på at dette er sant, men Sverre hevder hele livet at han er kongssønn, og han starter sin kamp for den norske tronen. Sverre karakteriseres som et krigertalent, en sterk og kunnskapsrik mann som var flink til å snakke.

Han levde et sunt liv, spiste bare ett måltid om dagen og motarbeidet drukkenskap. Sverre er spesielt kjent for at han kjempet mot kirken, og dermed indirekte mot sin rival til tronen, kong Magnus Erlingsson, som sto på kirkens side. Sverre mente at kongen skulle stå over kirken, ikke omvendt. Det likte geistligheten dårlig. Sverre fikk biskop og pave mot seg, og han ble lyst i bann. Ved hjelp av birkebeinerne, en krigerflokk, vant Sverre viktige slag, både på Kalvskinnet i 1179 og på Fimreite i 1184. Det siste gjør ham til enekonge i Norge. Sverre er den første kongen som får skrevet sin egen saga, Sverres saga.


Father: Unas kammager ?

http://no.wikipedia.org/wiki/Sverre_Sigurdsson

https://snl.no/Sverre_Sigurdsson

http://en.wikipedia.org/wiki/Sverre_of_Norway

https://nbl.snl.no/Sverre_Sigurdsson

http://finnholbek.dk/genealogy/getperson.php?personID=I14652&tree=2

Om Sverre I, King of Norway (svenska)

Kung Sverre Sigurdsson av Norge

född omkring 1151, död 9 mars 1202. Regeringstid: 1177–9 mars 1202.

Gift 1185 med Margareta Eriksdotter, dotter till Erik den helige av Sverige och Kristina Björnsdotter.

Barn:

  • Kristin (1190-1215), (gift med baglerkungen Filippus Simonsson).

Med frillor:

  • Håkon Sverresson
  • Sigurd Lavard
  • Cecilia, (gift med svenske konungen Karl Sverkersson).
  • Ingeborg

Länkar:

view all 28

Sverre I, King of Norway's Timeline

1152
1152
Føroyar (Færøerne)
1175
1175
Hordaland, Norway
1176
1176
Age 24
Faroe Islands? - son of Gunhild & Sigurd
1182
1182
Nidaros, Trondheim, Sør-Trøndelag, Norway
1184
1184
Norway - dtr of Sverre
1189
1189
Hordaland, Norway