Prest Absalon Pederssen Beyer

Dagbok 1552-72

https://www.bokselskap.no/boker/absalonsdagbok/1564-2

https://www.bokselskap.no/wp-content/themes/bokselskap2/tekster/pdf... tydeligere text.

L________

Språkrådet anbefaler formen Pedersson i sin oversikt over historiske navn. Absalon Pedersson Beyer

Absalon Pedersson Beyer, også kalt magister Absalon (født 1528, død 9. april 1575), var en norsk prest, historiker, forfatter og lærer. Han ble født i Aurland og døde i Bergen. Beyer var en av Bergens mest sentrale humanister. Som førstegenerasjons luthersk skolert teolog bidro han sterkt til den åndelige reformasjonen i Norge.

Wikipedia DokPro

Norsk Biografisk Leksikon

Absalon Pederssøn Beyer 1528. Prest, lærer, forfatter og historiker. Foreldre: ukjent. Gift 1552 med Anne Pedersdotter (d. 1590).

Absalon Pederssøn Beyer var den fremste av de prester og forfattere som i mannsalderen etter reformasjonen la grunnlaget for den åndelige fornyelse og lærdomsutvikling i Norge i tidlig nytid.

Han ble født på gården Skirdal i Aurland. Foreldrene døde tidlig, og bare seks år gammel sendte farbroren Halvor Beyer ham til den lærde skole i Bergen, der han var til 15-årsalderen. Han ble tatt opp som en sønn i huset hos Norges første protestantiske biskop eller superintendent, Gjeble Pederssøn, og høstet fordel av den fornyelse som Gjebles arbeid gav den gamle katedralskolen. Gjebles mål var å utdanne dugelige evangeliske prester, og han bekostet universitetsopphold for en rekke av sine skoleelever ved fremmede universiteter. Gjeble så raskt hvilke muligheter den unge Absalon hadde for en teologisk løpebane. 1544 sendte han Absalon til universitetet i København, der han studerte i fem år mens han bodde hos Peder Palladius, som var biskop over Sjælland og reformasjonens fremste mann i Danmark. Gjeble betalte kost og losji hele tiden.

1549 var Absalon på et kort besøk i Bergen, der Gjeble Pederssøn i et selskap kalte ham sin “Søn oc Arfuing”. Etter anbefaling fra Palladius og med økonomisk støtte fra fosterfaren reiste han så til Wittenberg, selve arnestedet for reformasjonen. Her satt han i to år under kateteret til selveste Filip Melanchton. Absalons senere forfatterskap ble sterkt påvirket av studietiden her.

1551 kom Absalon på ny til København, der han tok magistergraden. Året etter vendte han hjem til Bergen, og med unntak av et par reiser til Danmark 1564 og 1573–74 ble han værende der resten av livet. 1552 giftet han seg med Anne Pedersdotter, søster til lagmann Søfren Pederssøn i Trondheim. Også han hadde studert i København og nytt godt av Palladius' gjestfrihet.

1553 ble Absalon utnevnt av Gjeble til den første lector theologiæ ved katedralskolen. I tre perioder (1557–60, 1561 og 1562–64) fungerte han også som skolens lesemester eller rektor uten økonomisk vederlag. Han ble notarius ved domkapitlet 1560 og fra 1566 hadde han dessuten stillingen som slottsprest på Bergenhus. Da han 1556 gjennom et kallsbrev ble kalt til erkedegn og lektor av domkapitlet i Trondheim, avslo han.

Mens det i stor grad var tidligere katolske prester som fortsatte i embetene som protestantiske forkynnere i reformasjonens første fase, tilhørte Absalon den første generasjon av evangelisk skolerte teologer som gjennomførte den virkelige åndelige reformasjonen i Norge.

Som lærer må Absalon ha vært inspirerende. Ikke bare hadde han solide kunnskaper om den latinske og greske verden, men han trakk med seg latinskoleelevene – peblingene – i å virkeliggjøre stoffet og perfeksjonere seg i latin gjennom fremførelsen av ulike skuespill, i første rekke komedier av Plautus og Terents – noe enestående i norske byer på denne tid. I utlandet hadde derimot tyske humanister benyttet dette pedagogiske virkemiddelet siden begynnelsen av 1500-tallet. Men forestillingene var også åpne for byens befolkning, og de stykkene vi kjenner til, ble derfor fremført på dansk. Her er det humanisten og folkeoppdrageren vi møter. Den første kjente fremførelsen fant trolig sted sommeren eller høsten 1562 på byens første “scene”, kirkegården mellom Domkirken og skolen. Stykket het Adams fall og ble satt opp av Absalon “med stor Umag och Bekostning”. Absalon hadde selv bearbeidet det opprinnelig franske stykket fra 1100-tallet, som var meget populært i middelalderen. Slik ble Absalon den første kjente teaterregissør i Norge.

I den følgende tid ble det oppført en rekke stykker, både oversatte og lokalt forfattede, tragedier så vel som komedier. Størst suksess ser skolen ut til å ha hatt med Tragœdia de Imaginibus – en tragedie om bilder. Til forskjell fra de øvrige stykkene hadde dette sterk tilknytning til aktuelle stridsspørsmål mellom presteskapet og storborgerskapet i byen selv.

Som prest var Absalon den store refseren av bergensernes tøylesløse livsførsel. “Væ dig Bergen du fule Sodomæ og Gomorrhæ søster”, kunne han anføre i sin dagbok, og fra prekestolen kunne han spå at fjellene som hevet seg over byen, en gang ville begrave den under sine steinmasser som straff for usedeligheten.

Likevel er det ikke som forkynner og refser fra prekestolen at Absalon har gjort sin største innsats, men gjennom sitt humanistiske virke som lærer og historiker. Etter Gjeble Pederssøns død holdt Absalon en minnetale over sin elskede fosterfar, kalt Oration om Mester Geble. Deler av denne er bevart og gjengitt i konrektor Edvard Edvardsens Bergensbeskrivelse fra 1674. Den gir oss verdifulle opplysninger om Gjebles liv og virke.

Bevart nesten i sin helhet er derimot Absalons dagbok – nokså misvisende kalt Liber Capituli Bergensis – Bergens kapitelsbok. Den spenner over tidsrommet 1552–71 og er særlig fyldig fra rundt 1560. Dagboken er uten sammenligning det viktigste kildeskriftet til norsk kultur- og sosialhistorie på 1500-tallet. Gjennom opptegnelsene får Bergen by – Norges eneste storby i samtiden – liv og farge. Her møter vi bryllup og festivitas, pestsykdommer og massedød, besøk av innenlandske og utenlandske storfolk, fyll og slagsmål, tyveri og drap, prostitusjon og voldtekt, spedbarnsdrap, selvmord og andre eksempler på den største menneskelige ulykke og fornedrelse. Innimellom finner vi også her moralisten og folkeoppdrageren Absalon, for ikke å snakke om de små glimt vi møter fra hans privatliv, som da han 1571 stolt kunne berette at hans lille datter var satt “thil Scole” hos en kvinnelig lærer, og at hun hadde lest “sin abcbog ud” etter bare 12 ukers undervisning. Dagboken ble først utgitt i sin helhet 1858.

Mens Absalons dagbok er enestående når det gjelder å få innblikk i livet i en norsk by i nytidens første århundre, er det topografisk-historiske arbeidet Om Norgis Rige hans litterære storverk. Det gir oss hans syn på Norges situasjon i samtiden, hans beundring for landets fortid og de forventninger han har til landets videre utvikling.

Trolig ble verket skrevet på oppfordring fra lensherren på Bergenhus, Erik Rosenkrantz. Rundt ham og hans forgjenger Christoffer Valkendorf hadde det samlet seg en krets av menn med felles litterære og historiske interesser, senere kjent som bergenshumanistene. Fra deres hånd kom en rekke skrifter som gir oss et ypperlig inntrykk av samtidens syn på forholdene i Bergen og Norge. Blant de viktigste av disse skriftene er lagmann Mads Størssøns beretning om kjøpmennene ved Det tyske Kontor fra rundt 1560, og hans Den Norske Krønike, der han tok med utdrag av ulike sagaskrifter oversatt til dansk. En ukjent forfatter skrev Bergens Fundas, som betraktes som den første sammenhengende fremstilling av Bergens historie fra grunnleggelsen og opp til rundt 1560. Et annet medlem av kretsen var Erik Munk, og over dem alle raget Absalon.

Om Norgis Rige gir først en grov oversikt over Norges historie der den støtter seg sterkt på Størssøns sagaoversettelser. Absalon har humanistens forkjærlighet for allegorier, noe som gir fremstillingen farge og liv: Norge blir til en kvinne, og dypt grepet viser han sin begeistring for landets tidligere storhetstid: “Da begynte Norge at faa øien og saa sig vide om. Da var hun udi agt og ære, da havde hun en guldkrone paa hovedet og en forgyldt løve med blaa økse, da begynte mange fremmede herrer at gjøre venskab og svogerskab med Norge, de danske, svenske, skotske, franske, engelske, da udbredte hun sin magt og vinger vide.”

Absalon finner en sterk kontrast til dette i landets stilling i samtiden. Nå er Norge å sammenligne med en gammel enke (vitve), som støtter seg til staven og knapt klarer å gå: “Hun haver mist kongeblodet og den blomsters adel. De land som vore forfædre haver opsøget med stor livsfare og bekostning, dennom vide vi nu plat intet af, hvor de ere i verden. ... De klostre og kirker, som vore forfædre haver opbygt, bryder vi neder, og der, hvor man tilforn haver kunnet holde 27 kirker ved magt, kan man nu ikke eller neppelig holde 4, ... og der vore forfædre have saaet 20 eller flere tønder korn paa en gaard, der saar man nu neppelig 5. Vore forfædre drog ud i andre lande til krig, kjøpenskab, studium; idag vil man ikke drage af den by eller bygd, man er født i. Derfor er nu Norge gammel og gaar med krykker og paa stylter og vil snart falde omkuld.”

Nedgangen knyttet Absalon til tapet av en norsk adel, mangelen på et eget fyrstehus og underkastelsen under Danmark i 1536. Norge var redusert til “en fed ladegaard” under Danmark. Tross verkets norsk-nasjonale preg er det likevel ikke noe utpreget angrep på Danmark. Han priser Erik Rosenkrantz som anfører i kampen mot hanseatene, og han vil knytte båndene mellom nordmennene og det danske kongehuset fastere. Vil kongene ha et trofast folk, må de også ha kontakt med det. Folket må se sin hersker, for det er herskeren som skal vekke folket.

Og Absalon har tro på at Norge igjen kunne våkne opp av søvnen. “Thi disse haarde berg er indentil fulde med godt smør, sølv og guld og andre dyrebare ting; udi folket er endnu noget af den gamle dygd, mandom og styrke, som skulde vel staa bi og stride for deres herre og fædreneland.” Folkets dyktighet og landets ressurser er de to pillarer han bygger sin fremtidstro på.

Verket ble ikke trykt før 1781, men ble tidligere distribuert gjennom en rekke avskrifter. Senere har det kommet nye utgaver.

Absalons og de øvrige bergenshumanistenes virksomhet hadde en klar praktisk politisk funksjon. Gjennom kjennskap til landets og Bergens fortid skaffet slottsherrene seg bakgrunn for dagens kamp i byen mot hanseatenes og de tyske håndverkernes maktposisjon, samtidig som dokumenter som ble gjenoppdaget av humanistene ble det konkrete grunnlaget de anvendte for å ramme tyskerne. Både Om Norgis Rige og Størssøns beretning om Kontoret bærer da også preg av å være skrevet på Rosenkrantz' oppfordring.

Absalon var en høyt aktet person i det bergenske bysamfunnet, men samtidig hadde han som en fremtredende representant for byens presteskap sterke motstandere innen de verdslige myndigheter. Liksom presteskapet var også storborgerskapet, som dominerte borgermester- og rådmannsombudene, en sosial gruppe på vei oppover, og deres økonomiske interesser og sosiale aspirasjoner støtte sammen med presteskapets. Motsetningene toppet seg i den såkalte bildestriden i 1560-årene, som påførte rådmannsborgerne et nederlag. Som en hevnakt lyktes det i Absalons siste leveår å stille hans hustru for retten for trolldom, men hun ble frikjent. 15 år etter mannens død ble hun anklaget på nytt, bl.a. for å ha kastet sykdom på Gjeble Pederssøn for at “Mester Absalon hennes Mand, kunde blive Bisp”. Nå var hun enke, fikk økonomisk støtte av byen og var sosialt degradert. Denne gang ble hun dømt til døden, og hun ble brent på Nordnes, til tross for at prestene hevdet hennes uskyld helt til flammene fortærte hennes legeme.