Hans Olaf (Olai) Halvor Heyerdahl

http://www.snl.no/.nbl_biografi/Hans_Heyerdahl/utdypning

Jeg anses ha påverkat Munch både tematiskt och koloristiskt!

Jeg regnes blant min generasjons fremste malertalenter. Jeg gjorde meg tidlig bemerket som figurmaler, preget av München-akademiets mørkladne historisme, og mottok for dette en rekke utmerkelser og stipend. Mitt nasjonale gjennombrudd fikk jeg først etter opphold i Paris og Firenze, men da som friluftsmaler og kolorist. Jeg hadde et særlig talent for naturalistisk gjengivelse, paret med fyldige farger og spenningsskapende kontraster, og jeg eksellerte innenfor alle sjangere. At kvaliteten på min produksjon med årene ble svært ujevn, kan skyldes sviktende selvkritikk og en naiv og lettbeveget natur, men også tidens raskt skiftende kunstuttrykk. I dag er jeg særlig verdsatt som tolker av den norske sommeridyll ved Oslofjorden.

Jeg vokste opp i et kultivert, konservativt hjem i Drammen og var eldst av 12 barn. Jeg skulle bli ingeniør som min far og var en dyktig skoleelev, men tegnet og malte ved siden av. Høsten 1873 ble jeg innskrevet ved Den kgl. Tegneskole i Christiania, hvor jeg studerte under landskapsmaleren Peder Cappelen Thurmann. Året etter ble jeg tatt opp ved kunstakademiet i München, og jeg ble av min tegnelærer Ludvig von Löfftz snart oppmuntret til å velge figurmaleriet fremfor landskapet.

München var blitt møtested for mange av dem som skulle komme til å prege norsk billedkunst i de neste tiår, og mine portretter av Christian Skredsvig og Eilif Peterssen viser både det nære forhold mellom studentene og hvilke historiske forbilder som lå til grunn for undervisningen: den stramme renessanse og den sanselige barokk. Under veiledning av professor Wilhelm Lindenschmit avsluttet jeg 1877 mitt kanskje mest originale komposisjon, det mer enn legemsstore Adam og Eva utdrevne av Paradis. Her utnytter jeg mesterlig kontrasten mellom den rasende Adams truende skikkelse og den fortvilte, bortvendte Eva. Maleriet står som ett av de viktigste eksempler på München-skolen i norsk kunst, med sitt historiske emne, sitt detaljstudium og sin psykologiske karakteristikk. Og kanskje var maleriet et bilde på min egen situasjon? jeg var i opposisjon til min lærer og måtte forlate akademiet før året var omme.

Kunstnermiljøet og verdensutstillingen i Paris 1878 tiltrakk seg de norske malerne, og møtet med Frankrike ble skjellsettende. Jeg deltok i den norske avdelingen på utstillingen og ble av den internasjonale juryen tildelt en tredjepris for min Adam og Eva. Et studieopphold hos den akademisk skolerte portrettmaleren Léon Bonnat, samt kopiering av gamle mestere i Louvre, viser at jeg ikke umiddelbart skiftet uttrykksform. Men via en nøktern naturalisme, som i den intime halvakten Champagnepiken, nærmet jeg meg det franske friluftsmaleriet, med dets lysere tone og luftigere strøk, slik vi ser i Ved vinduet, et portrett av min hustru fra 1881.

Jeg debuterte på Salon des Beaux Arts i Paris 1879 med et portrett av komponisten Johan Svendsen, i Bonnats strenge stil. Året etter deltok jeg med et ganske annerledes pikant motiv, En nymfe som snakker med en stær. 1882 vant jeg Le Grand Prix de Florence – 5000 francs og to års opphold i Firenze – med Det døende barn, et moderne bilde med journalistisk øyeblikkskarakter, en lysere koloritt og friere penselføring, men komponert i den akademiske tradisjon. I Firenze traff jeg den berømte symbolisten Arnold Böcklin og kastet meg på nytt begeistret over den europeiske sagnverden, en motivkrets jeg hadde arbeidet med siden akademitiden. Det varigste inntrykk synes Böcklins farger å ha gitt, og kanskje mesterens store inntekter? Selv skulle jeg i alle år komme til å prissette mine arbeider høyt.

1884 bosatte jeg meg i Kristiania, men jeg tilbrakte de fleste påfølgende somrer i Åsgårdstrand. Her malte jeg de arbeidene som gav meg plass blant våre fineste kolorister. Bilder som En fiskergutt, En hvil, Søstrene og Jordbærpiken viser alle barn i en hvilende ro. Når jeg skildret livets mindre harmoniske sider, lå vekten like mye på det maleriske som det tematiske, som i den sanselige halvakten Svart-Anna og det sorgtunge Arbeiderens dødsleie.

I slutten av 1880-årene drev jeg malerskole i Kristiania sammen med Christian Krohg og Erik Werenskiold, personer hvis sosiale og nasjonale engasjement jeg knapt delte. Edvard Munch er den eneste maler av format som synes å ha lært noe av meg, uten å ha vært hans elev, men både tematisk og koloristisk var jeg en inspirator for den unge Munch.

1890 etablerte jeg meg som portrettmaler i Kristiania med representative portretter i den “store stil” som spesialitet, men snart kom skildringer i det mer intime format til å dominere denne delen av min produksjon. Rundt 1895 gav jeg meg igjen i kast med den nordiske sagnverden, tydelig inspirert av britiske symbolister, men også ansporet av tidens begeistring for det oldnorske. Arbeider som Brynhilds Helfart ble imidlertid mottatt med nedlatende kritikk, uten at dette knekket min selvtillit.

Under sitt annet opphold i Paris, 1900–07, gjorde jeg Montmartre til mitt hovedmotiv og rendyrket forstadens maleriske kvaliteter i et forenklet formspråk. Min seneste produksjon preges av det elskede Åsgårdstrand. Jeg ble utnevnt til ridder av 1. klasse av St. Olavs Orden 1904.

Välkänd konstnär som anses ha påverkat Edvard Munch både tematiskt och koloristiskt http://sv.wikipedia.org/wiki/Hans_Olaf_Heyerdahl