Agnar Mykle

Agnar Mykle (8 August 1915 – 15 January 1994) was a Norwegian author. He became one of the most controversial figures in Norwegian literature in the 20th century.

• Store Norske Leksikon
• English Wikipedia

Norsk Biografisk Leksikon

Agnar Mykle, Oppr. Myklebust, født 8. august 1915, fødested Trondheim, Sør-Trøndelag, død 14. januar 1994, dødssted Asker, Akershus. Forfatter. Foreldre: Musikkløytnant Ole Elias Karlsen Myklebust (1885–1955) og Emma Gustavsdatter Ramfjord (1890–1979). Gift 1) 1936 med Ruth Benzen, ekteskapet oppløst; 2) 1941 med modist Axeliane (“Jane”) Christine Kielland Holm (13.2.1916–17.6.1995), datter av vergerådssekretær Jens Zetlitz Kielland Holm (1887–1959) og Erna Alice Becker, ekteskapet oppløst; 3) 1960 med Toril Hofseth, ekteskapet oppløst.

Agnar Mykle regnes som en av etterkrigstidens viktigste norske forfattere. Trass i at han ikke publiserte mer enn fire romaner og like mange novellesamlinger i sin levetid, har han øvd betydelig innflytelse på de følgende generasjoner forfattere. Hans prosa representerer en kombinasjon av detaljrik poetisk realisme, intense sensuelle skildringer, stor humor og dypt alvor. Mykles omsvøpsløse beskrivelser av seksualitet utløste 1900-tallets største litterære rettssak i Norge.

Agnar Myklebust ble født i Trondheim som eldste sønn av Ole Elias og Emma Myklebust. Som barn var han sterkt hemmet av astma og i lange perioder bundet til huset. Barndomshjemmet spilte en stor rolle for hans senere forfatterskap. Farens strenge tilknappethet, på grensen til avvisning overfor sønnen, og morens overfladiskhet og sosiale streberi representerer hver på sin måte avarter av det han skulle gjøre det til et livsprosjekt å ta et oppgjør med: livsfornekting, smålåtenhet, sneversyn og mangel på toleranse.

Han var en stjerneelev ved handelsgymnaset i Trondheim, og allerede høsten etter avlagt examen artium (1935) fikk han ansettelse som lærervikar på skolen. Våren etter ble han landets yngste skolebestyrer, først ved handelsskolen i Kirkenes, senere samme år i Vardø. Spranget ut av fødebyen utgjorde på flere måter et avgjørende punkt i den unge Agnar Myklebusts liv; i løpet av det snaue året han tilbrakte nordpå kom han til å besvangre to kvinner, og måtte gifte seg (pro forma) med den ene av dem.

Høsten 1939 begynte han på Norges Handelshøyskole i Bergen. Tross utmerkede eksamener ble det forholdsvis raskt klart at hans interesser gikk i andre retninger. Han sluttet seg til Sosialistisk studentlag under ledelse av Trygve Bull, han stiftet skolens studentersangorkester, og han traff sin fremtidige ektefelle, Jane. Under krigen, ferdig uteksaminert som handelskandidat, begynte han å eksperimentere med litterære skisser og novelleforsøk. 1944 fikk han sin første novelle, Jægermarsjen, antatt av Nils Johan Rud i Magasinet for alle. Omtrent samtidig brøt han med familienavnet og fikk godkjent Mykle som etternavn. I løpet av de følgende år, mens han arbeidet som personalkonsulent og lærer i handelsfag, skrev han novellesamlingen Taustigen. Allerede her viser Mykle en eksepsjonell evne til å kombinere detaljerte, realistiske situasjonsbeskrivelser med intense og følelsesladede øyeblikkskildringer. Novellen Skjendselens korinter fra denne samlingen tilhører det ypperste i hans forfatterskap og slår an en streng som skal klinge gjennom alle hans senere verker: beskrivelsen av den unge manns usikkerhet, hans lengsel etter det vakre og hjelpeløshet overfor det nære.

Under et opphold i Paris 1947–48 vaktes ekteparet Mykles interesse for dukketeater. De utdannet seg til profesjonelle marionettister ved Machel Temporals dukketeaterakademi, og stiftet ved hjemkomsten Norsk dukketeater – Jane og Agnar Mykle. Denne pionerinstitusjonen i norsk teaterhistorie, der hun var dukkemaker, han regnskapsfører og manusforfatter, og de begge, sammen med forskjellige ansatte, var utøvende skuespillere, fikk avgjørende betydning for utviklingen av norsk dukketeater. Med oppsetninger innen både politisk satire (Smørbukk – et spill om vår klode), farse og klassisk tradisjon (Doktor Faust og Djevelen) knyttet de an til en europeisk tradisjon og utvidet teaterformens spillerom og kunstneriske betydning i en grad som frem til da hadde vært ukjent på våre breddegrader.

Fra 1949 var Mykle tilknyttet Arbeidernes Opplysningsforbund som teaterkonsulent. Parallelt med sitt virke som sosialdemokratisk funksjonær skrev han sin første roman, Tyven, tyven skal du hete. I form er den et rettssalsdrama, der reporteren Ask Grande må stå til rette for angrepet på en hotellportier som har belurt ham under et kjærlighetsmøte med en ung kvinne. Romanen trekker opp motsetningen mellom de formelle, grå og hverdagslige konvensjonskrav og den livsbejaende og grenseoverskridende kjærlighetslengsel, anskueliggjort ved forholdet mellom de to parter i rettssalen. Boken fikk stort sett positiv mottakelse, og Mykle ble ansett å være en av de unge lovende i norsk litteratur. 1952 befestet han denne posisjonen med novellesamlingen Jeg er like glad, sa gutten.

Likevel var det først med sin neste roman, Lasso rundt fru Luna (1954), han fikk sitt definitive gjennombrudd. Fortellingen om den unge komponisten Ask Burlefot, hans brudd med hjemmet, hans lengsel etter skjønnhet, hans usikkerhet og stormende livshunger, følger forfatterens egen biografi fra nordnorgestiden. Romanen er en kunstnerisk dannelsesberetning, og en fortelling om svik – først og fremst i forhold til hovedpersonens lillebror. Mykle skildrer sin hovedperson tett og utleverende, i en selvskapt litterær stil, som åpner like mye for personlige samfunnsrefleksjoner som for høystemt kjærlighetsprosa og slapstickhumor. Boken vakte berettiget oppmerksomhet og ansees som en av 1900-tallets viktigste nordiske romaner.

Etter å ha utgitt den inspirerte læreboken Dukketeater! (1954), der han trekker opp de grunnleggende praktiske og pedagogiske linjer for utøvelse av faget, samtidig som han formidler sin genuine begeistring for dukketeaterkunsten, fortsatte Mykle beretningen om Ask i Sangen om den røde rubin (1956). Som i første bind står hovedpersonens sentimentale og sterkt romantiserende kjærlighetslengsel sentralt. Hans søken etter den rene og ublandede kjærligheten løper sammen med en rastløs jakt på seksuelle erobringer, beskrevet i et for samtiden uvant åpenhjertig språk. Dette førte til at romanen, som det første norske litterære verk siden bohemlitteraturen på slutten av 1800-tallet, ble gjenstand for en usedelighetssak.

Rettsprosessen mot forlaget Gyldendal og Agnar Mykle vakte enorm oppmerksomhet. Den ble tatt opp i Stortinget, bispekollegiet uttalte seg, og for å avgjøre bibliotekinnkjøp måtte hvert enkelt kommunestyre komme med sin innstilling, hvilket i sin tur engasjerte all presse i hele landet. Samtidig gav de prinsipielle og juridiske spørsmål rundt det å forby litterære uttrykk næring til en debatt som vakte gjenklang langt utenfor landets grenser. Boken og forfatteren oppnådde verdensberømmelse, og Sangen om den røde rubin hører med blant de mest oversatte bøker fra Norge noensinne. Store deler av norsk åndsliv engasjerte seg, så å si uten unntak, på forfatterens side. Den usedvanlig opphetede avisdebatten som fulgte saken, kretset ikke bare om litteraturens rett til å skildre seksualitet. Sentralt stod også spørsmålet om Mykles bruk av “levende modeller”; forfatteren ble anklaget for å ha krenket privatlivet til mennesker i sin omgangskrets ved de litterære portretter han tegnet. Handlingen i romanen utspiller seg under Ask Burlefots utdannelse ved en institusjon som lett lar seg kjenne igjen som Handelshøyskolen i Bergen, og flere personer forfatteren hadde møtt i Bergen, mente seg portrettert i boken.

“Myklesaken” endte med at forlag og forfatter ble frikjent, men boken inndratt og beslaglagt. Året etter opphevet Høyesterett beslaget. (De sluttet seg imidlertid til påtalemaktens idé om at det er rettsinstansene som skal vurdere hvorvidt en boks “litterære kvalitet” rettferdiggjør dens bruk av seksuelle virkemidler – et prinsipp som la grunnlaget for beslagsakene mot Jens Bjørneboe og Henry Miller.) Den sterke fokuseringen på Mykles person som rettssaken hadde ført med seg, gav ham en helt spesiell status. Dels ble han mistenkeliggjort som “rikspornograf”, dels ble de litterære forventninger til hans videre produksjon stilt svært høyt.

1958 utgav Mykle novellesamlingen Kors på halsen, som stort sett inneholdt tidligere publisert materiale. I tiden som fulgte, falt imidlertid den litterære produksjon, både som en følge av arbeid med verdensomspennende promovering av tidligere titler og i kjølvannet av en kunstnerisk krise etter mistenkeliggjøringen av hans litterære arbeidsmetode. Det hersker liten tvil om at rettsprosessen representerte et vendepunkt med ødeleggende virkning for forfatterskapet. Mykle hadde i sin samtid en nærmest mytisk posisjon, og han utviklet etter hvert et selvbilde som vanskeliggjorde kommunikasjon med omverdenen. På denne tiden titulerte han seg selv “the greatest writer in the world”, og erklærte at han arbeidet mot å få den dobbelte Nobelpris i 1984. Etter skilsmisse og et mislykket ekteskap flyttet han tilbake til Jane og tilbrakte resten av sitt liv i Asker. Herfra publiserte han Rubicon (1965), der det introduseres en ny litterær hovedfigur, Valemon Gristvåg. Boken har den samme språklige spenst og befriende humor som de tidligere romanene. Den fikk likevel en forbeholden mottakelse; samtiden fant at den manglet det alvor som hadde preget beretningen om Ask. To år senere utgav han Largo, som inneholder to avdempede og dypt alvorlige noveller.

De siste 30 år av sitt liv tilbrakte Mykle med å skrive. Han fikk publisert praktisk talt intet av det enorme materiale han produserte i løpet av denne tiden, heriblant flere “brev til verden”, samfunnsanalyser og selvbiografisk stoff. Etter hans død ble det utgitt tre samlinger av upublisert materiale, redigert av Gordon Hølmebakk, Mannen fra Atlantis, Alter og disk og En flodhest på parnasset. Kjære lille Moff er en samling med brev og artikler fra USA-tiden, redigert av sønnen Arne B. Mykle.

Verker

• Taustigen, noveller, 1948
• Tyven, tyven skal du hete, roman, 1951
• Jeg er like glad, sa gutten, noveller, 1952
• Lasso rundt fru Luna, roman, 1954
• Dukketeater!, fagbok, 1954
• Sangen om den røde rubin, roman, 1956
• Kors på halsen, noveller, 1958
• Rubicon, roman, 1965
• Largo, noveller, 1967
• Samlede verker I–VII, 1994
• Mannen fra Atlantis, 1997
• Alter og disk, 1998
• En flodhest på parnasset, 1998
• Kjære lille Moff, 2001

Kilder og litteratur

• T. Y. Sanborn: Mannsrolle og kvinnesyn hjå Agnar Mykle, 1977
• E. Eggen: Agnar Mykle. En dikterskjebne, 1994
• N. K. Jacobsen: Mine bøker er musikk. Møter med Agnar Mykle, 1994
• A. Heger: Agnar Mykle og Norge. Historien om en litterær rettergang, 1994
• d.s.: Mykle. Et diktet liv, med bibliografi, 1999

Wikipedia

Agnar Mykle (født Agnar Myklebust 8. august 1915 i Trondhjem, død 14. januar 1994 i Asker) var en norsk forfatter. Hans mest berømte bøker, romanene Lasso rundt fru Luna og Sangen om den røde rubin om en ung manns erfaringer med livet, er blitt stående som høydepunkter i norsk litteraturhistorie. Den sistnevnte romanen førte til at Mykle i 1956-57 ble involvert i en omfattende rettssak hvor han sammen med Gyldendal forlag ble saksøkt på grunn av bokens påstått pornografiske innhold. Han ble frifunnet, men rettssaken synes å ha påført ham store påkjenninger, og siden publiserte han få bøker. Mykle var også en pioner innen norsk dukketeater. Sammen med sin kone Jane Mykle etablerte han Norsk Dukketeater i 1949, og de to skrev viktige lærebøker innen dette emnet.

Agnar Mykle vokste opp i Trøndelag, og tok utdanning i økonomi ved Norges Handelshøyskole i Bergen hvor han utmerket seg som en meget dyktig student. Senere bodde han det meste av livet i Asker. Mykle slo for alvor gjennom med sin andre roman Lasso rundt fru Luna i 1954. Romanen handler om livet til en ung mann som flytter fra sine foreldre i Trøndelag og tar seg jobb nord i landet. Her gjør han sterke erfaringer med både kvinner og den nord-norske kultur. Boken ble kritikerrost og oppnådde gode salgstall, men samtidig lot en del seg provosere av det erotiske aspektet ved historien. En ny sedelighetsdebatt var i gang. Det hele toppet seg imidlertid med oppfølgerromanen Sangen om den røde rubin som kom ut to år senere. Boka ble politianmeldt på grunn av dristige seksualskildringer. En omfattende rettsprosess førte først til at boka ble konfiskert og forbudt i 1957. En anke førte saken til Høyesterett, der forlag og forfatter ble frikjent. Rettssaken er i ettertid blitt stående som et bilde av 1950-tallets puritanske rettsvesen og samfunn, og utgjør dermed et viktig kapittel i landets historie.

I sine fire romaner er det den unge mannens sinn Mykle utforsker. Hovedpersonen er i en situasjon der han orienterer seg bort fra de småborgerlige verdiene som preget oppveksten, samtidig som han ennå ikke har etablert et sikkert fotfeste i livet. Særlig står forholdet til kvinnene i fokus. Hovedpersonen i Lasso rundt fru Luna og Sangen om den røde rubin, Ask Burlefot, er dypt splittet i sitt syn på kvinner. Forøvrig er flere av Mykles noveller også blant det ypperste han har skrevet.

Mykles skrivestil var meget digressiv og detaljskildrende. Mykle hadde sin kanskje største inspirasjonskilde og litterært slektskap i den amerikanske forfatteren Thomas Wolfe. Annen litteratur som Mykle satte høyt var blant annet den russiske forfatteren Fjodor Dostojevskij og fransk 1800-tallslitteratur. Han var også begeistret for den britiske forfatteren John Collier.